TO GRUPPER I FOLKET.,
193) 4. Mos. 13-14.
.
Det ser ut til at det alltid har eksistert to slags religiøse mennesker i nær sagt alle religioner.
.
Slik var det også i Israel under ørkenvandringen. Det minner oss om Mat. 25 der Jesus taler om to slags jomfruer. Det var først ved målet at forskjellen ble oppdaget. Da viste det seg hvem som var kloke og hvem som var dårlige.
.
I 4. Mos. 13-14 finner vi noe av det samme. Og i kap. 11, 4 har vi også et eksempel på dette. Vi skal samle noe av det viktigste om saken her.
.
Situasjonen i kap. 13 er at Israel skal innta landet. Men først skulle de sende speidere inn der for å se hvordan landet og innbyggerne var. Det var Herren som bad Moses gjøre dette, 13, 1f. En fra hver stamme skulle dra inn i Kana'an, i alt 12 menn. De reiste omkring i landet og kom tilbake med rapport til Moses. V. 17ff.
.
1. Likhet.
Lenge så de like ut. Ingen kunne merke noen forskjell. Alle var høyt betrodde menn i folket, en høvding fra hver stamme, v. 2.
.
Alle opplevde det samme på reisen. De var sammen og så de samme menneskene og smakte av den samme frukten i landet. I førti dager reiste de omkring før de kom tilbake og fortalte om alt til Moses. Fra Eskoldalen hadde de med seg en vinranke med en drueklase så stor at to menn måtte bære den mellom seg. De tok også med seg granatepler og fikener.
.
Men denne enigheten var på overflaten. Når det ble tale om kamp og strid for å innta landet, delte flokken seg snart.
.
- Akkurat slik er det i kristenheten. Mye ser så likt og bra ut. Men er likheten egentlig en skinnenighet?
.
2. Forskjell.
Om de var sammen om alt, opplevde de alt forskjellig. Det var egentlig to flokker som reiste omkring i landet. Det viste seg når de skulle gi rapport og fortelle om landet.
.
a) De fleste var skeptiske. 10 speidere sa det var umulig å innta landet. Alt ville bli så vanskelig. Folket der var mye sterkere enn Israels folk. De var rene kjemper og de bare som gresshopper, v. 32-33.
.
Disse mennene så på fienden og regnet bare med sin egen kraft. De var jordisk innstilt og kalkulerte med det de selv mente og forstod. Derfor ble de pessimister. Og den som vil regne med menneskelige resurser, må bli det.
.
b) To menn skilte seg ut. Det var Josva fra Efraims stamme, han ble før kalt Hosea, og dernest Kaleb fra Juda stamme. Kaleb sa til Moses: Vi kan innta landet. Det er et land som flyter med melk og honning, kap. 14, 8.
.
Det var en vesentlig forskjell mellom dem og de ti. Kaleb og Josva regnet med Gud! V. 9. Vær ikke redd for folket, sa de, for Herren er med oss. Dersom han har velbehag i oss, fører han oss dit. Vi skal fortære folket som brød, sa de.
.
Det var den åndelige optimisme. Gud er på vår side, og da er alt mulig.
.
3. Folket.
Hvordan reagerte så folket på disse to slags rapporter?
.
Svaret er avslørende. For det viser at det heller ikke stod så bra til blant dem, åndelig talt. Møtet med folket ble som et storslått valgmøte der to parter forsøkte å overbevise folket om sitt syn.
.
Kaleb stod fram og mente de kunne ta landet. han var full av tro på at det skulle lykkes, 13, 30. De ti sa derimot at det ville ikke lykkes, v. 31. Vi makter det ikke, sa de. De drev fraksjonsvirksomhet ved å tale ille om landet og folket på en usann måte, v. 32f. Det er mulig de overdrev for å få folket med seg. Det er en kjent taktikk i slike tilfelle.
.
Da ser vi at de to fikk motstand, kap. 14, 1-2 og 10. Folket vendte seg mot dem i raseri og skrek og ropte hele natten. Ja, de ville steine Josva og Kaleb. Folket var også vantro, og ble påvirket i den retning av de ti. Vi hører ofte lettest det negative, og vantroen tennest snarere enn troen.
.
I boka "En folkefiende" av Ibsen sier dr. Stockmann: "Flertallet har aldri retten på sin side." "Den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene," sa Luther i Worms. Og slik har det ofte vært både i den politiske historie og i kirkens historie.
.
4. Guds reaksjon.
Gud må reagere på dette. Synd er synd om det skjer ved hedninger eller ved Guds folk. I den gamle pakt reagerte Gud spontant og direkte med straff over ulydighet. De skulle lære hvem som var Herre. I den nye pakt gjør han ikke alltid det. Mye av Guds dom må vente til den siste store dag. Men noen ganger viser han også sin makt i vår tid. Det gjelder bare å se at det er Gud som taler gjennom det for å vekke og kalle til omvendelse. De fleste hører ikke Guds røst.
.
Straffen denne gang var dobbel:
.
a) Først utryddet han de ti vantro som fikk Israel til å bli motløse. Kap. 14, 37. De var årsak til at folket knurret. Først ville Herren utrydde hele folket for den synd de hadde begått, slik han hadde gjort ved vannflommen, 1. Mos. 7. Det er sant som ordet sier i kap. 32, 23: synden skal finne oss igjen. Men Moses gikk inn som forbeder for folket og sa: Tilgi da dette folket, kap. 14, 19. Og Gud hørte hans bønn og tilga. Slik kan en Guds tjener få være et redskap for å berge de ugudelige. En lignende, men mer alvorlig situasjon finner vi i 2. Mos. 32, 31f. Også da ber Moses for folket da de hadde laget gullkalven og forlatt Herren.
.
b) Dernest bestemmer Herren at ingen av de som var voksne og hadde sett Herrens under her, skulle komme inn i Kana'an, v. 22f. Gud måtte tukte dem for synden. Og dermed begynte den 40 årige vandring i ørkenen. De voksne skulle altså dø en naturlig død der. Israel som folk kunne ikke komme inn i landet før det var skjedd. At ørkentiden ble 40 år, henger sammen med at speiderne var 40 dager i landet, v. 34. Slik ser vi at straffen henger nøye sammen med syndens størrelse og art.
.
Herren tukter sine for synden også i dag. Men det er sant som Herren sier i Salme 89, 34: Han tar ikke sin miskunnhet fra oss.
.
Paulus taler i 1. Kor. 10 om Israels vandring og sier det peker fram mot vår tid og til lærdom for oss (kristne), v. 6. Det som hendte med Israel er advarende eksempler, sier han, v. 11. Det er skrevet til lærdom for oss. I Hebr. 3-4 finner vi det samme. Forfatteren bruker eksempler fra Israels vandring og overfører lærdommen på den nye pakts Gudsfolk. Vi skal la oss advare av det som skjedde da.
.
Det var to unntak: Josva og Kaleb, 4. Mos. 14, 30. 38. De fikk komme inn i landet, fordi det var en annen ånd i dem, v. 24. Og denne ånd ser vi litt av i v. 6: de rev sundt sine klær og viste dermed at de var full av sorg over Israels synd. Det er slike menn og kvinner Gud søker til alle tider. De trodde Gud var mektig. Og da kunne et under skje. Slik søker han også tjenere i dag som ikke stirrer seg blind på elendigheten i verden, men bygger sin tro på Guds allmakt og ord.
.
