Ofringene i Israel.
197) 3. Mos. 1-7.
.
Det var flere slags offer i det bibelske Israel. De var til dels svært ulike og hadde ulik funksjon. Men de avspegler alle Messias og de troende. Derfor er det grunn til å si litt om dem. Men i denne sammenhengen kan vi bare gi en oversikt over de viktigste ofringene uten å gå inn i mange detaljer. Disse ofringene finner vi særlig omtalt i 3. Mos. kap. 1-7.
.
Hovedsaken ved ofringene for oss er at de peker framover mot Kristus som den endelige oppfyllelse av alle løfter og profetier i Bibelen. Men vi skal her være noe forsiktig så vi ikke presser teksten til å si mer enn den sier. Bibelen er vår åpenbaring også om dette. I tillegg til det som klart står er oppfylt ved Kristus, kan vi antyde noe som ellers stemmer med bibelsk lære.
.
Disse ofringene er brennoffer, matoffer, takkoffer eller fredsoffer, syndoffer og skyldoffer. Her skal vi ikke brøre den røde kvige i 4. Mos. 19. Matofferet var ikke blodig, og heller ikke alle skyldoffer. Det er altså visse forskjeller på ofringene, og de har hver sin funksjon. En viktig tanke her er at hele Kristi liv og gjerning kunne ikke uttrykkes med ett offer. Flere offer måtte til for å vise de ulike sider ved frelsen og Frelseren.
.
1. Brennoffer. 3. Mos. kap. 1 og 6, 2ff.
Dette var et blodig offer, og det taler om at Kristus kom for å gjøre Guds vilje. Offerdyret skulle ære et hanndyr uten lyte, og det var til velbehag for Gud. Det kunne være av storfe eller småfe (okse eller bukk). Dyret skulle slaktes og blodet skvettes på alteret ved inngangen, v. 5. Deretter skulle dyret deles opp og brennes på alteret, v. 9. Det er et ildoffer til velbehag for Herren.
.
Slik Kristus som Guds offerlam ofret seg selv for vår skyld, skulle vi som tror på ham også gi oss til Gud. I Rom. 12, 1ff formaner Paulus oss til å gi våre legemer som et hellig offer for Gud.
.
2. Matoffer, kap. 2, 1ff og 6, 7ff.
Dette var ikke et blodig offer og bestod derfor ikke av et dyr. De skulle nå ofre mjøl og kornaks. Dette mener mange var et forbilde på Jesus som det fullkomne menneske.
.
Men det var et ildoffer der mjøl og olje skulle brennes på alteret. Det kunne også være av bakte usyrede kaker med olje. Her ble altså ikke et liv ofret, og bare en del av det ble brent opp. Dermed hadde det ikke noe med selve forsoningen å gjøre der dyret dør for mennesker.
.
En del av det som ble brent, var virak. Og den ble brukt til røkelse, og i åndelig betydning var det en velbehagelig duft for Gud. Slik var Kristus i alt han gjorde som menneske til behag for Gud. Slik skulle vårt liv og tjeneste først og fremst være en hyllest og takk til vår Herre. NT sier dette direkte slik: ”Ær da Gud i deres legme.” 1. Kor. 6, 20.
.
3. Fredsoffer eller takkoffer, kap. 3, 1ff og 7, 11ff.
Dette er også et blodig offer og kan stå som bilde på vårt liv med Gud. Der har vi fred i Jesu blod. Og det gir grunn til takk og tilbedelse. En forskjell fra brennofferet er at der ble alt brent opp på alteret, mens bare en del av takkofferet blr brent. Hele brennofferet tilhørte slik Herren. Ved takkofferet fikk Herren en del, og Aron og hans sønner sin del. De skulle ete det som et felles samfunnsmåltid og slik ha samfunn med hverandre og med Herren.
.
Også de troende får ha samfunn med Gud og med andre kristne. De helliges samfunn er noe himmelsk både ved nattverdbordet, bønnemøter og når Ordet forkynnes sant og rett. Det innebærer både glede over frelsen og fortrolighet med de andre kristne. Men dette samfunnet kan f. eks. lett forstyrres hvis synden får rom hos noen, eller at det oppstår stridigheter mellom mennesker.
.
4. Syndoffer. Kap. 4, 2ff og 6, 18ff.
Også dette er et blodig offer som viser at Jesus bar våre synder på korset. Her er konkrete synder og grader av synd oppregnet, men taler om hva vi er av naturen. Syndoffer og skyldofferet nedenfor har noen likhetstrekk. Men ingen ting av offerdyret ble brent på alteret her. Offerkjøttet ble derimot brent opp utenfor leiren, og i dette offeret er det blodet som er sentralt. Kap. 4, 6-7. Blodet ble stenket både foran forhenget i tabernaklet, på røkofferalteret og på brennofferalteret. Det viser hvor stor betydning blodet hadde. Det åpnet adgangen inn til Herren.
.
Offerdyret var en okse eller en bukk. Som på den store forsoningsdagen la presten hånden på dyrets hode og overførte synden til den. Dyret ble en stedfortreder for folket. Se også preken over den store forsoningsdagen i 3. Mos. 16, nedenfor nr. 196.
.
5. Skyldoffer. 3. Mos. 5, 1ff og 7, 1ff.
Skyldofferet var også et blodig offer og gjelder for alle slags synder. All synd fører skyld med seg. Her er ingen grader av synd oppregnet. Alt er inkludert. Dette offeret har likhetspunkter med syndofferet, for begge er offer for synd. Men dette siste offeret fokuserer på at synden fører skyld med seg og handler om det vi gjør.
.
Kristus Jesus ble altså også ofret for våre daglige synder og den skyld vi står i overfor Gud Den hellige. I kap. 5, 16 og 24 ser vi at den skyldige skulle betale tilbake mer enn det som var gjort galt. En femtedel skulle legges til.
.
Jesus har gjenopprettet fallet med alle dets følger og betalt skyldbrevet. I tillegg har han lagt noe til. Det må bety at som kristen har vi fått mer enn det Adam og Eva hadde som skyldfrie i Edens hage. Her skal vi bare nevne en ting: Før fallet hadde menneskene sin egen naturlige rettferdighet og hellighet. Ved Kristi frelsesverk har vi fått Kristi rettferdighet og hellighet, som er fullkommen i evighet.
.
Som kristne skal vi likne Jesus i dette. Vi møter alle syndere hver dag på vår vandring. Vi har ikke noe å rose oss av overfor dem eller for Gud. Derfor skal vi møte andre med det samme sinn og kjærlighet som Jesus møter oss med. ”Vær gode mot hverandre,” sier Paulus til efeserne, kap. 4, 32. La det være vårt motto.
.
(Ofringene handler i grunnen om så mye at vi kanskje må komme tilbake til det senere.)
.
