ØRKENVANDRINGEN.
195) 4. Mos. 1-
.
Fjerde Mosebok handler mye om ørkenvandringen. I 40 år reiste de omkring i ørkenen mellom Egypt og Israels land. Den hebraiske overskriften eller tittelen til denne boka er nettopp "I ørkenen", på hebraisk: Be-midbar.
.
Det Nye Testamente bruker dette som bilde på sider ved det kristne liv. 1. Kor. 10. Ørkenvandringen blir dermed et bilde på det kristne liv. Her er mange trekk som stemmer med vår åndelige erfaring både i godt og vondt.
.
Noen ganger blir en slik anvendelse av Bibelen kalt for "reformert teologi". Men også lutherske teologer og lærere har gjort det. Den danske lutherske presten C. Asschenfeldt-Hansen skriver f. eks. i innledningen til Gullgruben for 2. Mosebok: "Det gamle Gudsfolkets vandring ut av Egypt til Kana'an sammen med hele statsforfatningen og gudstjenesten er alt sammen forbilder på det som senere skulle skje på høyere åndelig måte med den nye pakts folk."
.
Det er slik vi vil anvende ordene her. Og nå skal vi se på noe som skjedde ved begynnelsen av ørken-ferden.
.
1. Folketelling.
I de 4 første kapitlene i 4. Mosebok hører vi om en storstilt folketelling eller manntall av Israels folk. Hele folket skulle mønstres, står det. Og vi får oppgitt nøyaktig hvor mange menn over 20 år som kunne være soldater.
.
Antallet var hele 603 550 stridsføre menn. Stammene var ikke like store. Den minste stammen var Manassen med 32200 personer, og Juda var den største med 74600 soldater.
.
Hele Israel skulle etter slike oppgaver utgjøre omtrent 2 millioner mennesker. Det var litt av et folkehav som tok ut på vandring i ørkenen fra Sinai. Vi ser her at hver slekt i hver stamme blir nøyaktig oppregnet med navn på lederne som skulle være til hjelp for Moses.
.
Slik ser vi altså at Gud følger nøye med sitt folk. Han vet om oss der vi er og hvordan vi er. Ingen kan gjemme seg for ham. Han vet hvem som er på vei til himmelen i dag.
.
Jesus sa til disiplene etter en vellykket evangeliseringstur: Gled dere ikke over at åndene er dere lydige, men at deres navn er oppskrevet i himmelen. Luk. 10, 20. Og i Salme 87, 6 står at Herren skal telle nårfolket blir oppskrevet. Han vet altså om oss. Det var skjebnesvangert for de som ikke hadde det klart da folket kom tilbake fra Babel. Neh. 7, 64. Jfr. Åp. 20, 15.
.
2. Israels leir.
Dernest er Israels leir beskrevet. Heller ikke her var noe overlatt til tilfeldighetene. La oss merke oss noe som sies her:
.
a) Gud bestemte hvor hver stamme skulle holde til i forhold til tabernaklet. De kunne ikke velge hvor de ville slå seg ned. De måtte være der Herren pekte ut for dem.
.
Slik har også vi vår plass her i verden og i Guds rike. Vår tjeneste for Gud lykkes i den grad vi er der Gud har bestemt.
.
b) Tabernaklet skulle stå i midten, kap. 2, 2. Det var Guds bolig, kap. 7, 89, og dermed sentrum i Israel. Når folket slik Gud har bestemt også i dette, kommer velsignelsen. Og Moses gjorde etter Guds befaling. 2. Mos. 39, 43; 4. Mos. 1, 54; 2, 34. c) Levittene stod i en særstilling, kap. 1, 47ff. De skulle ikke mønstres sammen med de andre. De var ikke soldater men tjenere ved tabernaklet. De skulle leire seg nærmest forgården til tabernaklet, rundt omkring hele forgården. De var tjenere for Gud og skulle alltid stå rede til det. Men det virker også som om de skulle være en slags vakt for helligdommen: forat det ikke skal komme vrede over Israels barns menighet, kap. 1, 53. De skulle "ta vare på det som er å vareta ved vitnesbyrdets tabernakel". Jfr. kap. 3, 7-8.
.
Slik er en Guds tjeners oppgave til alle tider. Noen er spesielt utvalgt til denne tjenesten. Og de må gjøre det som skal gjøres. I den nye pakt er alle prester for Gud og har dermed fått en plass ved Guds helligdom. Hver av oss har en tjeneste for Jesus, og vår Herre venter at vi er tro der.
.
3. Lover for folket.
Fra kap. 5 finner vi at Gud gir lover for folket. dette fortsetter i 3. Mosebok og gjentas i 5. Mosebok. Også i 2. Mosebok, kap. 20 har vi tibudsloven (dekalogen) gitt til folket.
.
Her er lover mot tyveri, utroskap, om offer og renselse. Her finner vi regler eller forordninger om nasireerløftet, gullysestaken og levittenes tjeneste.
.
Det betyr at alt skal gå rett for seg etter Guds plan og vilje. Gud er ordens Gud, 1. Kor. 14, 33. Derfor sier også Paulus: la alt skje sømmelig og med orden, v. 40. Den samme apostelen sier til menigheten i Kolosæ kap. 2, 5: jeg med glede ser deres gode orden og den faste grunn i deres tro på Kristus.
.
Uorden og rot i Guds menighet er ikke etter Guds tanke. Og det er ikke et godt vitnesbyrd for verden. Vi skal ofre noe og legge vinn på at alt skjer rett og sant
.
4. De urene må bort.
I kap. 5 finner vi også en forordning om at alle de urene må bort fra Israel. Her tenkes i første rekke på legemlig urenhet som spedalskhet. Men ordet kan visstnok også bety andre former for urenhet i huden.
.
Men spedalskhet og urenhet er et godt bilde på synden. Under vandringen i ørkenen hender det så lett at det urene kleber ved oss, åndelig talt. Og Gud vil at alt dette må bort fra Guds menighet. For dette urene gjør leiren og de andre urene ved sitt nærvær.
.
Så gjelder dette både det urene i vårt egne liv, og de som lever åpent i synd uten å ville omvende seg.
.
Da er det nødvendig med renselse. det skjedde ved offer i den gamle pakt. For hver synd som skulle tilgis, måtte de ofre. Synderen måtte bekjenne synden og gjøre godt igjen det som var galt. De skulle betale full verdig samt 20 prosent i tillegg. kap. 5, 5-8.
.
Det var lovens krav. Men da Sakkeus møtte Jesus, ser vi noe av evangeliets frukt: han ønsket ikke bare å gi 20 prosent i tillegg. Han ville erstatte det firdobbelt. Luk. 19, 8.
.
Vår renselse er i Jesu blod. 1. Joh. 1, 7. Bekjennelsen er vandringen i lyset der ingen ting blir skjult eller gjemt.
.
Men det syndige skal også bort. Guds menighet kan ikke tolerere synd i sin forsamling. Det har alltid vært et problem i Guds menighet i alle kirkesamfunn. Men Gud vil at vi skal luke det bort, om enn med skånsom hånd. Og alt kan vi aldri får bort her i verden. Det viser Jesus oss i lignelsen. Mat. 13, 30.
.
